Reisadalen i vinterlys

Her har sola forlatt oss for i år. Tida vi går inn i kalles vanligvis for mørketida, selv om jeg egentlig synes det er et litt misvisende begrep. Her er noen bilder og betraktninger for å vise at "Mørketid" som begrep, gjerne kan byttes ut.
Selv om sola er borte har ikke lyset forsvunnet og til og med dagslys har vi et par timer for dagen.
Det vi mangler av sollys kan vi få igjen av utallige andre former for lys -og fargespill. Det rosa lysskjæret på bildet, får vi når sola skinner i fjellet, men ikke når ned i dalen.
Så har vi "blåtimen" i tida der lyset må gi tapt for tussmørket og etterhvert hengi seg til mørket.


Når mørket er kommet om kvelden hender det at nordlyset kommer dansende.

Nordlys over Sørkjosen (foto Inger Lill Løkås Pedersen)

De sistre vintrene har det vært særlig mye nordlys. Aurora Borealis, som det heter på latin, er noe som har fasinert mennesket så lenge vi har sett det. Og selv om nordlyset er et nesten daglig fenomen, så slutter jeg aldri å fasineres over dens mystikk og magiske tiltrekningskraft.

Aurora Borealis (foto Inger Lill Løkås Pedersen)

På de breddegrader vi holder til er sola borte fra slutten av november til slutten av januar. Når sola igjen melder sin ankomst får vi igjen de flotte fargene i fjellene. Rosaskjæret som ligger over oss, og sola som sender sine første stråler til solhungrige nordlendinger. Kanskje vi skulle forsøkt oss på å endre navn på mørketida ? Her er det rom for mange forslag.